Minneord om Erling Christen Seeberg

Erling Seeberg døde 14. desember 2004, 58 år gammel. Han vil bli husket som en ualminnelig dyktig og inspirerende forsker og et sjenerøst menneske med et godt hjerte.

Erling arbeidet først som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), deretter som professor ved Universitetet i Oslo og siden også som forskningssjef ved Mikrobiologisk institutt på Rikshospitalet. Lagspill er viktig i forskning og Erling var sentral i utallige nasjonale og internasjonale forskningssamarbeid. Han var en pioner innen genteknologisk forskning og det var i hans laboratorier at man for første gang i Norge tok i bruk de grunnleggende og nå dagligdagse teknologiene for sekvensering og kloning av gener. Erling kom stadig opp med originale og innovative ideer. Han gjorde banebrytende oppdagelser gjennom hele sin karriere, og ble svært anerkjent internasjonalt for sin forskning innen DNA-reparasjon. Arbeidene ble publisert i de beste tidsskrifter. Likevel var han lite selvhøytidelig og meget uformell. Erling hadde også en fantastisk evne til å overbevise med sine resonnementer. Han ble belønnet med flere utmerkelser for sine vitenskapelige bidrag. I 2001 ble han tildelt Kong Olav Vs kreftforskningspris av Kreftforeningen, og så sent som i høst ble han tildelt Anders Jahres store medisinske forskningspris for 2004.

Erling var en svært entusiastisk og engasjert forsker. ”Far”, som han ofte ble kalt, var en ledestjerne for mange forskerspirer. Det var mange som ville ha en del av Erlings tid og han var en mester i å sjonglere en overfylt avtalebok, selv om det hendte at det akademiske kvarter ble strukket en smule. Han fikk alltid frem det beste i sine medarbeidere og vi var stolte over å ha Erling som sjef. Han hadde et ekte engasjement og viste omsorg for alle; han hadde alltid et smil og noen oppmuntrende ord. Erling ga oss både stort ansvar og mye frihet. Arbeidsdagene var fleksible; man kunne komme og gå når man ville så lenge man fikk gjort det man skulle. Nitidig arbeid og beskjedne fremskritt er hverdagen i forskning. For å holde motivasjonen oppe mente Erling derfor at det aldri måtte gå en dag uten at man hadde det gøy og moro på labben. Hans lune humor og inkluderende væremåte sørget for en usedvanlig god atmosfære. En hyggelig kaffepause eller felleslunsj på et overfylt kontor bidro til en godt sammensveiset gjeng. Erling la vekt på at både trivsel og sterkt faglig engasjement var viktig for et godt forskningsmiljø. Derfor sitter vi igjen med mange gode minner fra seilturer med Erlings båt ”Labben”, faglige seminarer og festlige anledninger.

Erling levde med kreft i mange år, men snakket sjelden om det. Til tross for sykdommen viste han en utrolig evne til å fortsette med forskningen, dele sine visjoner og planlegge fremtiden for instituttet. Erling etterlater seg et flott forskningsmiljø som han brukte mange år på å bygge opp. Vi sitter igjen med et par sko ingen kan klare å fylle, men hans stamina og livsglede vil være en inspirasjon for oss alle.

Vi har vært så heldige å bli kjent med Erling og fått være en del av hans forskningsgruppe. Det er vanskelig å uttrykke i ord gleden over og savnet etter en slik venn, kollega og mester i vitenskapens og livets gleder. Vi er takknemlige for den tiden vi har hatt sammen med ham og alle de gode minner han har gitt oss. Varme tanker går til hans familie.

Oslo, 17. desember 2004
Seeberggruppa